Idol og om å være en venn...

Så var det Idol igjen. Og jeg blir altså helt lamslått. Hvem er alle de drit dårlige vennene (eller foreldrene med dårlig dømmekraft) som har sagt til disse menneskene at de er flinke til å synge? En viktig del av det å være en venn/forelder er jo å støtte, motivere og å veilede. Hjelpe en til å finne sin vei, eventuelt finne tilbake til den om man går seg litt bort.

Men en annen viktig del er å være ærlig. Ærlig om at denne bokstaven må vi skrive på nytt (gjenganger med Storebror 6 år), ærlighet om at hvis man oppfører seg på den og den måten kan det være vanskelig å få venner, ærlighet om at det å synge er kanskje ikke det du er aller flinkest til, men du er kjempeflink til å spille fotball! Fokusere på det som er positivt, å hjelpe og jobbe med det som ikke er fullt så bra, og å finne alternativer til det som vi kanskje kan stå over.

Å fortelle noen, om det er et barn, en venn eller hva det skulle være at ja, du er kjempeflink til å synge og ikke si fra når vedkommende vil være med i Idol, det er bare dårlig gjort. Hvis man i alle år har fått høre at man er flink til å synge, og så får høre at dette er forferdelig å høre på, blir man jo lei seg. Jeg tenker jeg hadde følt meg litt sviktet om det var meg. Det er klart at hos noen er det nok vel så mye snakk om en litt skral andel selvinnsikt også men det må de jo ta på egen kappe.

Og nei, jeg mener ikke at man er en dårlig venn (eller forelder) men at noen i akkurat slike tilfeller kanskje har gjort noen dårlige valg av typen easy way out. Bjørnetjeneste!

Sånn. Da fikk jeg sagt det.

Hvis du er en av mine venner lover jeg å si fra om du høres ut som en forvirret gås på karaoke når du synger, og vurderer å delta på Idol... der møter du nemlig veldig mange veldig flinke konkurrenter!

P.S: Se bort fra alle lange dårlige setninger...